Småskala-kortreist mat, er det vilje til å satse?

Mange Småskalabedrifter blir etablert av ildsjeler som har flere gode intensjoner med sin virksomhet. Skape ett livsgrunnlag for primærnæringene, gi forbrukerne lokalprodusert mat, og trygge arbeidsplasser lokalt både i næringa og hos råvareprodusentene.

Ikke alt er like enkelt for småskalavirksomheter. En skal tilby produkter som fra før av finnes på markedet, men da produsert av prosessindustrien, som sitter på ett markedsføringsapparat, kompetanse på ulike felt, internkontrollrutiner, distrubusjonsapparat og en aksept i markedet.

Dette er hva en småskalaprodusent har å konkurere med. Dette blir ofte glemt når myndighetene skal tilrettelegge for småskala-kort reist mat bedrifter. En har glemt at om en skal gi intensjonene om 20% kortreist mat på markedet innen 2020, ja da må det også satses på å bygge opp ett nettverk som er tilrettelagt for en småskalabedrift og ikke tro at prosessindustriens nettverk er det disse skal kunne få hjelp av


Hovedproblemene for småskalaproduksjoner ligger i flere og ulike kategorier:

1. Råvaren
Råvaren skal inn til foretaket, med store transportkostnader, fra ulike leverandører, og i små mengder. Likevel setter regelverket krav om prøvetaking og kontroll av råvaren som for en aktør i den store prosessindustrien. Det at kravene er der er en nødvendighet. Det at kostnadene blir det mangedobbelte enn for en stor virksomhet er ett problem!
2. Produksjonen
Selve produksjonen er som regel det som kjennetegner småskalaproduksjon, den er tilpasset den mengde råvare som kan hentes, og med det utstyret og de menneskelige ressurser, som er der. Kostnadene med å drive noen form for produktutvikling er for store, likeså kostnadene med prøvetaking og kontroll av produksjon frem til ferdig produsert råvare. En har rett og slett færre produserte enheter pr. prøveuttak i forhold til prosessindustri. Kravene er og må ligge fast.
3. Kompetanse
Småskalaprodusenter har ofte ett stort behov for kompetanseheving fordelt på få personer og ett vidt kompetansefelt, dette koster ikke bare økonomisk, men også mye av arbeidstiden
4. Internkontrollrutiner
Her har en en lang vei å gå, nå kommer dette mye an på hvor stor virksomheten er, og hvor lista skal ligge. Ett foretak med gode rutiner med kontrollpunkter og rutinemessige beskrivelser av alle deler av produksjonen, egne prosesskjemaer i produksjon fra A-Å, er tidkrevende og fordrer kunnskap. Skal en småskalaprudusent kunne fremstå som en å stole på i forhold til den varen en leverer er dette viktigt ovenfor ett profesjonelt salgsapparat, kunden og ikke minst for bedriftens eget renome på matvaresikkerhet. En har ikke råd til 1 negativ hendelse for at en skal kunne lykkes. Da må en ha gode rutiner som sikrer stabil produksjon og drift.
5. Markedsføring
En har i dag ingen markedsføring ute i småskalaproduksjon som gir noen effekt slik den burde ha. Bondens marked er ett unntak, ogdette er noe en må satse på om en skal kunne ha noen gevinst. Så langt er disse kanalene ikke benyttet verken fra myndighetene eller fra næringa sjøl i den grad som den burde. Markedsføring er ikke bare å gi ut en brosjyre, det er ett langt viktigere redskap for å nå de mål næringa selv har. Det starter allerede ved design av kunnskap og samhandling, embalasje, bruk av media, brosjyrer, være ut i butikk/på marked, kommunikasjon, kundebehandling og formidling. Dette er ikke alle småskalaprodusenter, flinke nok på, og myndighetene ser heller ikke i tilstrekkelig grad hvilke utfordringer dette er for næringen.
6. Distrubusjon og salg
Her har næringen noen av de største utfordringer i dag. Kunnskapsmessig er dette en stor utfordring. Den som driver småskalaproduksjon har lite kunnskap om hvordan dette foregår. Det å vite hvordan alle ledd fra transport inn til grossist, fra grossist ut til butikk, fra butikk til kunde. Matmerking, inngåelse av avtaler med grossist, innlevering produktprøver, promotering av produkter i ulike settinger osv., hylleplass, ja her er vi rett og slett ikke gode nok. Kanskje er eksemplet fra distrubusjonsløsninga i Telemark noe å bygge videre på, og da i en ”symbiose” med Bondens marked. Kompetanse finnes, samhandling mangler!

Det som kjennetegner en småskalaprodusent, er at han/hun har en god ide, godt produkt og er en ildsjel som vil noe. Det at denne også er kontorrotte, kontrollør, rutineoppbygger, produsent, distrubutrør, markedsfører, selger og frontperson i media er det få som tenker på.

Det å bygge opp ett nettverk slik at småskalaprodusentene ikke brenner seg ut, men kan drive på med det de er flinke på er nødvendig. Ser ikke myndighetene og næringa dette nå, når vi aldri våre felles mål om å være inne på det norske markedet med en langt høyere markedsandel. Vi bør trygge matvaresikkerheten til det beste for hele næringa, og da må myndighetene inn med penger, som gir muligheter for å drive sikkert (prøvetaking) De må inn å bygge opp ressurssentra hvor en kan hente kunnskap, og kompetanse på felt en ikke ser at næringa selv skal ha denne kunnskapen. Savner i denne oppbygginga litt klare definisjoner om hva næringa skal drive med og hva myndigheter/ett evt ”kompetansesenter” skal kunne bistå med. En har i dag gode modeller som f.eks Mat fra Telemark, her er det muligheter å bygge videre på, om viljen er tilstede. Da må matdep løfte dette fra Innovasjonsnivå til å bli ett nasjonalt anliggende.

Det som er nøkkelen i å lykkes er at en nå får til ett nødvendig sammarbeide mellom de ulike aktørene i småskalanæringene. Vi har ett oppegående Bondens marked, den modellen de har kunne en bygge videre på, og da på distrubusjonssida, slik at en hadde varene fra produsent rett ut på markedsplass og i butikk. Bondens marked må da også få mulighet til å drive en enda bedre markedsføring av næringas produkter.

Mattilsynets rolle er også viktig. Det er usedvanlig viktigt at kompetansen innen mattilsynets felt på småskala blir styrket. Ut fra de retningslinjene for osteproduksjon, som tilsynet ga tidligere og den tragiske listeriasaken i Nærøy, burde ivertfall mattilsynet styrke sin kompetanse på forskjell på småskalaproduksjon mellom pasteurisert og upastauriserte melkeprodukter. Jeg vil nesten gå så langt som å si at netopp disse var årsaken til listeriautbruddet i Nærøy. Matilsynet og næringa må også komme i en dialog med å bygge opp internkontrollrutiner. Her må næringa selv være bevist på å kunne ta internprøver av produksjonen. Skal dette lykkes må dep. gå inn å bidra på invisteringsiden for slikt utstyr ute hos den enkelte produsent. Det finnes enkle måter og redskaper for å produsere sikkert, men det koster!