Vidar Sandbekks friske sang pengegaloppen er fra en svunnen tid, noe en i disse finanstider i europeisk sammenheng kan få seg til å reflektere over. Her i Norge har vi større inntekter enn det vi forbruker, tross bankpakker og andre påplussninger på utgiftsiden. Pensjonsfondet vårt vil også i år stige.
Så ser en land etter land både i Europa og USA tar opp store gedigne lån for å støtte finansnæringa, som så til de grader er kjørt opp i ett hjørne. Noe de selv er skyld i, samt manglende vilje fra regjeringene til å regulere. Hvordan dette ender er vel ingen sikker på, og medisinen landene nå velger er reguleringer av bank og finansmarked, samt høyere skatt og kutt i offentlige goder. Spørsmålet blir etter min mening: når ser vi bunnen i denne krisa? Vil vi se ennå større tilbakeslag i det europeiske folks velferd? Hvordan skal vi møte disse utfordringene med så totalt forskjellig ståsted, rent økonomisk?
Med en globalisering av verdensøkonomien, har finanskrisa også nådd deler av verden, som før av var upåvirket av disse svigningene konjukturmessig. Nå er det blitt langt mere alvorlig enn en vanlig konjuktursvigning. Land som Russland, Kina, India og flere merker krisa. Arbeidsledighet, fattigdom kombinert med sosiale skjevheter bygger opp om enda større farer enn selve krisa.
Jeg håper jeg tar feil, men frykter uroligheter og større kriser ute i verden enn det vi har idag, hvordan skal vi i framtida utforme en politikk der en unngår "Islandske tillstander" der noen får fritt spillerom og river ned og med seg den tryggheten folk trodde de hadde. Jeg bare spør, noen ser fortsatt ut til å ha tiltro til at markedet kan fritt boltre seg, helt uten reguleringer. Tiden nå må være inne for å utforme en politikk der en ser litt lengre fram. Uten ett regulert internasjonalt finanssystem vil det hele rakne, ingen er tjent med at lærdommen ikke brukes til noe konstruktivt politisk. Om det er politisk vilje gjenstår å se.
lørdag 21. februar 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar